Et tema som ofte er oppe til diskusjon blandt foreldre til barn i skolealder er barns behov for egen mobiltelefon. Når er det egentlig greit at barna får egen telefon? Og hva slags telefon bør de få? Meningene rundt dette er mange, og både de som er for, og de som er i mot, har gjerne gode argumenter.

For å gi et godt svar på dette kan man starte med å reflektere litt rundt hva man egentlig legger i ordet «behov». For hva er det som gjør at et barn på 8-9-10 år bør ha telefon?

Ser man 15-20 år tilbake så hadde fortsatt de fleste hjem fasttelefon. Fasttelefonen hang på veggen hjemme, og var tilgjengelig for alle som befant seg i hjemmet. Et barn som kom tidlig hjem fra skolen kunne derfor benytte denne til å få tak i foreldre eller andre dersom det ble behov for det. Og nettopp det er kanskje hovedargumentet til mange som skaffer barna sine egen telefon. Nemlig å ha mulighet til å kontakte foreldre eller andre dersom noe skulle oppstå. Mange barn i barneskolealder er ferdige på skolen i 13-14-tiden på formiddagen, og er gjerne overlatt til seg selv til foreldrene kommer hjem fra jobb. Muligheten til å nå eller bli nådd av barna er gir mange en trygghet dersom noe uønsket skulle skje.

Et annet eksempel er veien til og fra skole eller fritidsaktiviteter. Dersom man bor i nærheten av skolen er det gjerne sånn at man ikke har krav på skoleskyss. Alternativene da er enten å kjøre bil, eller la barna selv gå eller sykle til skolen selv. En telefon i sekken kan da gi den samme tryggheten og vissheten om at barnet kan ta kontakt dersom noe skulle skje langs veien. I tillegg er det praktisk for barna å kunne gi beskjed dersom de for eksempel blir med venner hjem.

Totalt sett kan man kanskje oppsummere det med at vi som foreldre ønsker tryggheten en telefon gir. Muligheten til å kontakte eller bli kontaktet dersom noe skulle oppstå, eller dersom det er behov for å gi en beskjed. Rett og slett en telefon brukt som det de opprinnelig ble laget som; et kommunikasjonsmiddel.

Spør man derimot barna, så er det nok andre «behov» som står i fokus. Barna ønsker gjerne en telefon de kan spille på, eller se på video på. Mitt inntrykk er at de fleste barn primært ser på telefonen som (nok) en underholdningsenhet og ikke et kommunikasjonsmiddel. På grunn av dette risikerer man at batteriet er «spilt tomt» når du først trenger å få tak i de, eller at telefonen blir et forstyrrende element i forbindelse med skole eller andre aktiviteter hvor barna er. I verste fall kan også telefonen ta oppmerksomheten vekk fra trafikken når barnet er ute på egenhånd.

For å få til det beste fra begge sider er det mange som de senere årene har sverget til såkalte smartklokker. Dette er en mobiltelefon formet som en klokke, hvor fokuset er på komunikasjon, og hvor det ikke er mulig å se på YouTube, spille eller installere andre apper. For mange kan nok dette være en god løsning, men egen erfaring tilsier at heller ikke disse klokkene fungerer optimalt. Batteritiden er dårlig, GPS er upresis og byggekvaliteten står ikke alltid i stil med aktivitetsnivået til brukeren. I tillegg har det tidligere vært flere alvorlige problemer med personvern og sikkerhet på disse enhetene.

Et vel så vanlig alternativ som mange velger er å overlate foreldrenes gamle telefoner til barna. Ved å gjenbruke en gammel telefon slipper man å kjøpe noe nytt, noe som er bedre for både miljø og lommebok. Om man velger dette er det viktig å huske på å resette telefonen og sette opp denne på nytt med barnets egen bruker. Dette er også et godt tidspunkt for å sette seg inn i mulighetene som ligger i foreldrekontroll og begrensninger på enheten.

En siste mulighet er å kjøpe en såkalt «dum» telefon. En enkel, og gjerne rimelig, telefon, hvor funksjonaliteten i hovedsak begrenser seg til samtaler og meldinger. I tillegg har disse telefonene gjerne overlegen batterilevetid. Telefoner av denne typen er også mer beskyttet mot skader, da de ikke er dekket av en stor skjerm, eller har glass på baksiden. Eksempler kan være Nokia 215 eller lignende.

Min anbefaling er derfor at man avventer med å gi egen telefon til barna frem til de har et reellt behov for å kunne ringe/melde med foreldre. Start gjerne med en «dum» telefon eller smartklokke, og lær barna at telefonen er et verktøy for å kunne nå foreldrene når de har behov for det. Når de blir litt eldre kan de med fordel arve foreldrenes telefoner, men pass da på å sette opp disse på en hensiktsmessig måte.