De aller fleste foreldre kommer før eller siden til å havne i diskusjon om aldersgrenser. Dette blir gjerne aktuelt når barna oppdager det digitale tilbudet som ligger foran dem, i form av strømmetjenester, spillkonsoller, nettbrett og andre tjenester som har blitt en del av den digitale hverdagen til de fleste.

Først og fremst er det egne barn som kommer til å ta opp aldersgrenser, men også andre foreldre, besteforeldre, søsken eller barnas venner kan ha til dels sterke meninger om temaet. Meninger som gjerne kan gå i konflikt med dine egne verdier og hva du mener er rett.

Ser man 10-20-30 år tilbake så var aldersgrenser i mye større grad noe man forholdt seg til når man skulle på kino, eller se en film/serie på TV. Ut over det så var det begrenset hvor stor tilgang man hadde på underholdning som utfordret hva som passet aldersmessig.

Ser man på situasjonen i dag, så er status en helt annen. Barna bombarderes med reklamer for spill, sosiale medier og et enormt utvalg av strømmetjenester. Mange foreldre har enten gitt opp å følge med, eller overlater mye av barnas mediekonsum til seg selv. Skal man gjøre alt «etter boka» og opprette barneprofiler og ta i bruk funksjoner for familieadministrasjon og skjermtid på alle tenkelige plattformer så krever dette mye tid og kompetanse. Resultatet er ofte at barna bruker foreldrenes Netflix -profil eller PlayStation – konto. Følgelig får de også tilgang til alt innhold uavhengig av hvilken aldersgruppe innholdet er ment for.

Og når først et barn i en vennegjeng får tilgang til en serie eller et spill som de kanskje ikke burde ha, er veien kort før resten av vennegjengen eller klassen kommer hjem fra skolen og spør sine foreldre om det samme. Argumenter som «Hvorfor kan ikke jeg, når <navn> får lov?» er ofte resultatet.

Så hva bør man gjøre når barnet komme og spør om å få et spill eller sen en serie/film som «alle andre» får lov til? Og hvordan kan man forsøke å begrense at diskusjonen oppstår i utgangspunktet?

Noe av det siste vi ønsker er at egne barn faller utenfor fordi de ikke får deltatt på de samme plattformene som vennene sine. Samtidig ønsker vi ikke at egne barn skal være pådrivere og utfordre aldersgrenser hos sine venner.

En mulig middelvei kan derfor være å bestemme seg for at man ikke skal være blandt de første, men heller ikke blant de siste i vennegjengen som innfører nye behov for digitale tjenester.

I praksis fører dette til at aldersgrenser blir veiledende, og at vi overstyrer disse i de tilfellene hvor vi som foreldre mener det er greit.

Noen konkrete punkter som kan være greie å ta med seg:

• Snakk med barna, og ha en dialog om hvilke spill og apper de kan bruke og forklar hva de finner hvor.
• Vis interesse for hva de vil se på og spille i stedet for å være blankt avvisende. Bruk tid på å forklare hvorfor nettopp den serien, eller det spillet, ikke passer for barn.
• Er dere i tvil om et spill eller en serie passer? Sjekk barnevakten.no. Ofte finner du en god og solid omtale der.
• Vær åpen med barna om at ikke alle foreldre kjenner så godt til hva som finnes av digitale tilbud, og ikke nødvendig vis vet hvilke spill som passer for barn. Mange voksne er oppvokst i en tid hvor Super Mario og Tetris var de eneste spillene man kjente til, og forstår ikke hvordan spillverden har utviklet seg.
• Opprett dedikerte profiler på de mest bruke tjenestene dere benytter. Ser dere mye på Netflix? Opprett egne profiler til barna der, og sett ett aldersnivå som passer. Vurder også å sette passord på de voksnes profiler.
• Har barna egne enheter som telefon, nettbrett, spillkonsoll eller TV? I så fall bør disse settes opp med egne profiler til barna, og ikke logges inn med de foreldrenes konto.
• Bruk aldersgrensene som et utgangspunkt, men tillat deg selv å gjøre egne vurderinger i ene ellar andre retningen. Har du sett filmen/serien eller spilt spillet selv, så kjenner du godt til innholdet og kan vurdere dette i forhold til ditt barn.